Sørøya 2021

Redd har jeg vært mye. Sikkert før jeg som som 3-åring våknet av at muttern forsvant ut døra og som vi siden besøkte jevnlig, men som jeg alltid var redd for skulle bli borte for alltid. Berettiget redsel. Hun levde livet i farlige omgivelser. Ikke noe sted for små barn… Vi var tre.

«Skulle vel fortelle noe spennende som skjedde…» , men jeg tror ikke det her nå. Den historien om å være redd liten gutt i et rusbelastet og voldelig miljø, har jeg fortalt så mange ganger til psykologer, venner, kolleger, meg sjæl – og ikke kommet særlig lenger av den grunn. Gutten har jeg med meg og de siste årene har jeg lært meg å være tryggheten han manglet selv og kampen har vært å få tak i han, når han skvetter rundt og prøver å ta over kontrolltårnet i huet mitt. Han bør ikke få det ansvaret, det har sjelden medført noe godt når han har sittet der. Men han er med. Han vil alltid være med…

Jeg er daglig leder i Medvandrerne. I hvert fall i ferd med å bli det. Har vært sekretær og styremedlem siden 2019 og møtte Are - grunnleggeren vår, først høsten 2018. Are har vært viktig for meg. Jeg har vært viktig for Are.

Nok om det. Jeg er her for organisasjonen vår, men også for meg selv. Slik vil vi ha det. Vi er ikke her for å hjelpe andre enn oss selv. Vi hjelper oss selv i samhandlinger med andre. Det er godt. Slik øver vi på å ta ansvar for oss selv – og hverandre.

I Medvandrerne har jeg funnet et felleskap av mennesker som har anerkjent liknende ting i seg selv – og som er motiverte for å la sitt voksne jeg lære å ta ansvar for sine handlinger og følelsesliv. Her finnes utrolige historier som aldri skulle vært skapt, for ingen fortjener å leve sitt liv på den måten. Så vi skriver ny historie sammen og reiser ut i naturen for å få rom og tid til å øve og praktisere. For øving gjør sterk. Man starter i det små og tenker kanskje at det kommer nok til å gå til helvete, - som vanlig, men man starter nå i hvertfall et sted…

Sekken kjennes tung, skoa kjennes nye. Det er kjent uro som allerede har begynt å røre på seg under magesekken. Det er Lille-Roger som føler på at noe skal skje;

Ryggen har vært dårlig i 14 dager også. Dette kommer vel til å rekke rundt svingen, så knekker den sammen og jeg må vralte meg hjem.

Hei! Har du styringa?! Er du sikker på dette?! Du kommer til å kløne det til – bare vent! Du fortjener ikke dette! Skam deg!

Han får bare styre på. Jeg smiler. Smiler med lukket munn. Har komplekser for tennene, ødelagte som de er. Men smilet er ikke et nervøst smil, det er et selvsikkert smil. Jeg er tryggere nå, for nå er jeg ikke alene. Jeg har 18 mennesker rundt meg som har som utgangspunkt å utfordre seg selv i mye av det samme. Ingenting er likt, men ingenting er heller ulikt… Vi søker endring. Vi søker frihet. Frihet fra oss selv.

Så vi er her, i Finnmark, sammen. Dresset opp fra topp til tå med rått utstyr, rustet for å ta oss over Norges 4. største øy – på 70 grader nord. Vi har gode venner. Folk som tror på oss. Så vi har mulighet til å kle opp deltakere til å være rustet for en slik tur, selv om de ikke har økonomi til en slik oppgradering selv. Skoene - og vandrestaven, får man beholde.

Barentshavet omkranser oss. Ørn, hare, rein og ryper venter i fleng. Og edderkoppene. De er overalt. Midnattsola lokker og duften av fraværet av menneskelig aktivitet fyller nesebor og svelg. “Dette er deilig!” Roper Patrik.  Det er vel bare å spytte i votten og labbe i vei.

Det går ikke mange timene. Først på grusvei, tungt på nye fjellstøvler, sekken fylt med mat for 8 dagers marsj. Kanskje litt ekstra snacks i toppen. Litt mye ekstra snacks, kjennes det som. Var raus når det gjaldt å bære fellesutstyr og telt også. Vil helst bli likt og være en ressurs for andre. Kjenner på det nå… Langt hjemmefra også. Der åpner de igjen fra Coronaen. 25 grader solskinn. Endelig møte venner igjen etter 15 måneder isolasjon, endelig båttur i skjærgården, duggfrisk leskedrikker, damer i bikini… hva faen er det jeg har blitt med på!?

Vi er visst heldige. Meldt 11 grader og sol. Kunne vært sludd og snø. Hvem er alle disse folka?!

«Skulle vel fortelle noe spennende som skjedde…» Tja, hva skal man si. Dagene går. Det er hardt og fantastisk som på 71 grader Nord – men uten utstemming, men med bålprat! Bare kjærlighet.

Underveis kommer mye til meg. Om hvordan jeg kjenner på om jeg fortjener denne turen. Hvordan greie å ta i mot. Om skam. Om frykt å ta dårlige valg som går utover andre. Får prøve meg i front en dag. Tøff etappe. Jeg skal ta ut kartpunktene, lede vei. Velge når vi skal ta pauser. Om det er greit at gutta får fiske et kvarter i et tjern som huser tunge røyer og ørreter. Det er mange å ta hensyn til. Noen fryser og vil gå videre. 

Vet at Patrik og Are går bak og har kontroll om jeg skulle gjøre veldig dårlige valg. Men jeg gulper. Føler meg alene. Ikke får jeg deltatt i praten bak i rekkene. Det er ensomt å lede. Folk mener mye. “Hvorfor går vi ikke den veien?!”, “Vent, da, for faen. Bjørn er på do!”, “Bjørn tar oss igjen, han er sterk!”, “Når er det pause?”, “Hvor skal vi slå leir”.

Det går bra. Jeg spiller på lag med de jeg har å gjøre med. Bjørn er en sprek og rastløs fyr. Han kan gå i forveien og ta ut beste rute rundt skrenter, bekkeløp og myrer. Jeg involverer Hanne og Ivar. Det er de som leder oss hele veien. Ivar har tunge, fysiske utfordringer. Kols. 34% lungekapasitet. Hanne har sitt. De sakteste går først - og de sterke gutta får gavepakker i form av å øve seg å gå sakte. Det er en kunst å gå sakte…

Jeg får skryt av Are og Patrik på hvordan jeg løste dagen. Det føltes godt. Vi trenger alle anerkjennelse.

De sterke gutta får også utfordret seg. Som en overraskelse, går Patrik, Jon og Mikael ut på morgenen - med forklaring at de skal prøve seg på en topptur og ta noen fiskevann bortenfor fjellene vi ligger ved. Vi har en dags pause nå. Det er lov å bare sove, fiske, gå tur, prate til i morgen. Men gutta går rett nok over fjellet - men for å kjøpe Cola, Finnebiff og Sjokolade! som de bærer med seg tilbake til flokken - som nesten gråter av glede. Vi jubler, kokkelerer, spiser og fryder oss. “Livet er herlig!” Roper Patrik...

Vi ser og hører fantastiske ting sammen. Vi gråter sammen, ler sammen, jobber og sliter sammen. Det er alltid et smil, en oppmuntring, en hånd når man skal over en myr, bekk, foss, kløft. Noen slår seg. Vi tar ting ut og inn av hverandres sekker for å lette på veien. Omsider – eller plutselig! er vi over. Sørøya på langs! Dæven steike døtte meg!, som man sier der jeg er fra.

Det er surrealistisk. Nå har vi blitt vant til å bare drite bak steinen, fylle flaska fra bekken, slenge 25 – 30 kg på ryggen og labbe i vei, så skal det plutselig være over?! Joda, ryggen er ikke blitt bedre, men skal vi rusle opp igjen? Jeg vil ikke at dette skal slutte nå!

Men heldigvis, det blir debrifing også. To døgn i leiligheter, fantastisk havfisketur, do med innlagt vann. Vi planlegger og snakker sammen. Om hva vi skal skape videre for andre. Alle de som trenger slike turer. Vi er utvalgte. Hvordan forvalte videre? Nå snakker vi om konkreter. Hvordan få til ting? Vi skal fylle fjorden, viddene, fjellene - med mennesker i endring. Gi de “behandlingsresistente” mulighet til å reise kjerringa. Skape seg et verdig liv. Ikke gjennom en tur i fjellet. Men ved å starte. Starte på reisen. Knyte skoa. Forlate det trygge. Ta steg for steg, et fjell om gangen. Om det fjellet er NAV-kontoret, den medisinfrie behandlingsinstitusjonen, ruskonsulenten, arbeidsgiveren, moren min...

Jo, nå er det greit å komme hjem. Men tror det er viktig. En slags nedtrapping. Oj, er det fotball-EM ja! Jo, jeg skal klare meg.

Men blir det tøft hjemme, har jeg kontakter fra turen jeg kan ringe og snakke med. Vi har skapt en referanse og et vennskap som er unikt. Det er trygt og godt. Jeg er kommet lengre i min utvikling og er inspirert til å gjøre nye ting på min vei – og videreutvikle vår felles vei i Medvandrerne. Jeg har mange telefoner å ta. Det er folk som står på gata. Som føler de må ta veien inn i LAR for å få løst noe. Styreformannen skal ha sitt. Vi må søke midler. Har ennå ikke fått en krone i offentlig støtte. Det må vi få gjort noe med. Vi sparer samfunnet for store summer. Skaper samfunnsverdier gjennom vår frivillighet og ressursforvaltning. Jobben fortsetter, turene kommer. 

Jeg er klar. Men nå skal jeg suge litt på karamellen. Kanskje tillate meg litt Netflix en kveld. Men det blir neppe mange dagene før jeg må knyte skoa og tælle meg en tur igjen. Kanskje bare timer. 

Jeg smiler. Tennene mine skal jeg også begynne på… Nok å gjøre. 

“Det er en gavepakke”, sier Are. “Livet er Herlig!”, roper Patrik... Det er vel bare å spøtte i votten og labbe i vei.

Tusen takk for turen, mine venner. Vi vandrer sammen! Snart sees vi igjen <3

Roger

Medvandrer.